søndag 20. november 2016

Guds truskap og vår truskap til Gud

Guds truskap i Det Gamle Testamentet
I det gamle testamentet møter me ein Gud som viser sin truskap til menneske som ikkje er tru mot Han. I 2. Mosebok ønskjer Israelsfolket å venda tilbake til Egypt, fordi dei blir svoltne. Når Moses går opp på fjellet for å vera hos Gud og få Hans lov, trur folket at Moses er død. Då lager dei ein gullkalv og kallar han for Gud. At Israelsfolket sviktar gang etter gang, er noko me kan kjenna oss igjen i. På tross av at dei er eit trassigt og stivnakka folk, bryt ikkje Gud sine løfter til dei. 


I Hoseaboka blir Hosea bedt om å gifta seg med ei prostituert kvinne. Dette nyttar Gud som eit døme på korleis Gud har knytta seg til eit utro folk. Kvifor vel Gud å halde fast med sitt folk? Fordi han elskar dei. Det er Gud som valde ut dei, ikkje dei valde Gud. "For du er eit heilagt folk for Herren din Gud. Blant alle folk på jorda har Herren valt ut deg til å vera hans folk, hans kostelege eigedom." 5. Mos 14,2


Guds truskap i Det Nye Testamentet
Dette kjernepunktet med Gud gir seg ikkje i det gamle testamentet. Når me møter Jesus, ser me at Gud er den same i det gamle testamentet og det nye. På tross av vår veikskap så blir Jesus eit menneske og er tru til døden (Fil 2,6-11). Jesus går så langt at Han vèl å bli forbanna i vår stad. Vèl å ta Guds vreide på seg. Fordi han elskar oss fortapte og fordømte menneske, gjev han sitt liv for at me ska leva saman med Han i all æva. Dette er eit stort mysterium å undra seg over. Eg er frelst, ikkje på grunn av kva eg har gjort eller kan gjera, men fordi Jesus valde å frelsa meg. 



Vår truskap til Gud
Ein av Andens frukter i Galatarbrevet 5,22, er truskap. Så korleis kan me vera tru mot Gud? I slutten av Matteusevangeliet kapittel sju, les me om to menn som bygger eit hus. Han eine bygg på fjell, og han andre bygg på sand. Det kjem ein storm, og huset som er bygd på sand, rasar saman. Ikkje det andre, for det er solid bygd. Denne historia om disse to mennene står som slutten på ei preike som Jesus starta i kapittel fem i Matteusevangeliet. Han avsluttar preika slik:
"Den som høyrer desse orda mine og gjer det dei seier, liknar ein klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet silte, elvane fløymde, og vindane bles og slo mot huset. Men det fall ikkje, for det var tufta på fjell. Men den som høyrer desse orda mine og ikkje gjer det dei seier, liknar ein uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet silte, elvane fløymde, og vindane bles og slo mot huset. Då fall det, og fallet var stort."

Ein ting som kan fungera som ei hjelp med gode vanar, er dei fem B´ane. Bibelen, bønnen, brødrefellesskapet, brødbrytinga og badet. Her har me viktige ting me kan gjera som Gud har gjeve oss og skildra i sitt ord. 



Kjære Gud. Takk for din truskap.
Takk for at du har frelst meg. Hjelp 
meg Herre til å leva i Deg og din vilje.
Led di kyrkje på dine vegar, og la 
oss elska og tena deg og vår neste.

Amen. 

lørdag 10. september 2016

Fremmedgjort eller i utfordrerposisjon?

I løpet av noen generasjoner har den norske kulturen gått fra å være fundert på kristne verdier, til ikke å være det. Prosessen kan sammenliknes med når noe smuldrer opp. Det har mistet sin kraft og sin fasthet. Kulturen som en gang var, smuldrer litt etter litt, bort. Enkelte kirkesamfunn har også utviklet seg bort fra Guds åpenbaring; som for eksempel ekteskapssaken i DNK, som også foregår for fullt i Metodistkirken, og i økende grad i andre kristne organisasjoner. Kristne har gått fra å være en stor kultureksportør, til å bli en minoritet. For mange oppleves dette vanskelig. En opplever i stadig større grad å føle seg fremmedgjort fra det "som en gang var".


Paradigmeskifte
Et paradigmeskifte er når et etablert mønster, som for eksempel en samfunnskultur, blir erstattet av et annet mønster. Noen eksempler på dette kan være overgangen fra katolsk kristendom til luthersk kristendom her til lands. Et annet eksempel kan være overgangen Norge opplevde i næringslivet når de fant olje, og begynte å hente den opp. I livet ditt kan et paradigmeskifte være å gå fra vennegjeng-kulturen din, til å danne en familiekultur sammen med din kone eller ektemann. Du beveger deg fra et mønster til et annet.


Fremmedgjort og marginalisert? 
Det å leve som en minoritet i et storsamfunn, kan være tøft og utfordrende. Flertallets makt er ikke til å skimte av. Det er fristende å ta igjen for sårede følelser ved å uttrykke sinne og avstand på alle
mulige måter. Man søker seg innover, og danner et parallellsamfunn hvor man ikke får noen impulser fra storsamfunnet. Andre igjen kan kanskje kjenne på frustrasjon og depresjon over tingenes tilstand, og minne "gullalderen" og idealisere den. Dette er følelser som menigheter, enkeltpersoner og samfunnet må ta på alvor. Men la oss se om kirkehistorien og bibelen kan komme med en oppmuntring.


Kirken i utfordrerposisjon 
Det sies at noen er best under press, og dette gjelder definitivt for kirken også. Når man opplever press og motstand, må man tenkje igjennom hva man står på. Kirken står på Jesu grunnvoll, og har en seirende Herre på korset som sitt forbilde. Jesus endte med å bli korsfestet og utstøtt som en gudsbespottende opprører, og vi kan ikke forvente en dans på roser hvis vi er Hans etterfølgere. Samtidig skal vi ikke "kjempe imot". Vi skal ikke navigere etter impulser som skjer i samfunnet rundt oss, men lytte etter Vår Herres stemme. Hva sier Gud? Hva taler Han til oss gjennom sitt ord? Hvordan kan vi være budbringere, tjenere, disipler og barn av Gud i 2016? Hvordan kan vi gi Gud ære ved måten vi lever våre liv på, be til Ham, takke Ham i dag? Vi et et pilegrimsfolk på vandring igjennom verden mot målet. Vi trenger ikke å kjenne på redsel og fremmedgjøring, for Gud har seiret den endelige seieren for alle mennesker på korset. Derfor skal vi ikke drømme oss tilbake til en tidligere tidsepoke "hvor alt var mye bedre", men lydig og glade stå fast på Guds Ord, og forkynne evangeliet, tjene, be og tilbe med glede hverandre og vår neste; Gud er i dag den samme, og han har alt under kontroll.


"Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus." 
Paulus brev til Filipperne 4,6-9

søndag 28. august 2016

En vennlig påminnelse fra bibelen

Hvor godt er det ikke når et annet menneske ser deg inn i øynene med vennlighet. Å bli møtt med et smil, gode ord og omsorg. Å oppleve at noen er tolmodig med meg når jeg har dummet meg ut, er godt. Jeg håper at du kan tenke tilbake på noen slike øyeblikk i uka som har gått. Det kan jeg!


Vennlighet
Vennlighet på norsk stammer fra ordet venn. En god venn er en man kan stole på. En man kan ringe når det røyner på, og når vi er glade. En som står ved din side når du ikke er deg selv. En som liker å tilbringe tid sammen med deg. Vennskap kan være så dype som det mellom David og Jonatan. Jonatan sa til David at han hadde ham like kjær som livet sitt(1. Sam 18,1) Å være vennlig vil derfor innebære å være "venne-aktig". La oss kaste ut noen bibelvers om vennlighet:


La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt - Kolosserne 4,6 


La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær. - Filipperne 4,5 


Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår far, ved ham. - Kolosserne 3,17

Møtt med nåde
Når vi lar evangeliets virkelighet gripe oss, kan vi ved Den Hellige Ånd, se at vi har all god grunn til å møte mennesker med vennlighet. Alle mennesker du ser rundt deg, er skapt i Guds bilde og ønsket av ham. Vær sjel er dyrebar for Gud. Derfor skal vi behandle våre medmennesker med den største respekt og vennlighet, nettop fordi Gud bryr seg om dem. Når vi i tillegg tenker over hvordan Jesus har møtt meg og deg, er det mer naturlig å behandle mennesker med nåde og vennlighet.


Noen mennesker er det ikke så lett å være vennlig mot. Det kan være noen som har såret oss dypt, eller som har behandlet oss på en frekk og uverdig måte. Enkelte mennesker har vi så dårlig kjemi med, at man kan bli kjølig, og distansere seg. Noen markerer avstand ved å anlegge et kaldt ansikt. La oss høre hva Herren Jesus sier:


Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen. - Lukas 5,43ff

Vennlighet - Med Guds hjelp
La oss nå inspireres til å møte mennesker, Guds skaperverk, med den nåde vi selv er møtt med. La oss bekjenne at vi kommer til kort på dette området gang etter gang, men at vi ønsker å fortsette og prøve å være vennlige mot alle, med Guds hjelp! 









tirsdag 23. august 2016

Korsets seier

I en hver norsk by er det ikke til å unngå. Du vil se to pinner krysse hverandre på enkelte bygg. Enkelte mennesker har dem rundt halsen; korset. I språket vårt har vi ord som korsvei, tankekors og så videre. Hva er det som har gitt et antikkens torturredskap en så opphøyet posisjon? Hva er det som gjør at noen blir provosert ved synet av det, hvor andre igjen finner sin største sjelefred. Høsten står for døren, og med bibelen i våre hender, tenkte jeg at vi kunne stoppe opp ved frelsesverkets klimaks: korset.


"For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft". - 1. Kor 1,18



Hvordan?
Korsfestele er en henrettelsesmetode som romerne benyttet for å straffe kriminelle og avvikere. Det
fungerte avskrekkende, underholdende og som straff. Kjeltringen ble naglet opp etter armene og ofte beina. Den korsfestede må ta tåhev for å kunne puste på grunn av stillingen de ble korsfestet i. Derfor døde offrene som oftest av oksygenmangel, tørste eller utmattelse. De ble som regel pisket før korsfestelsen, og det hørte til sjeldenhetene at romerske borgere ble dømt til dette.




Jesu død
I det nye testamentet ser vi hvordan verdens frelser dør på et kors. I tre år har han gått rundt og forkynt evangeliet, helbredet syke, talt til rette, samtalet, vært sammen med disiplene sine og mye mer. Jødene så ham altså som en potensiell politisk frigjører, og disiplene som Guds sønn (Matt 16,16). Det hele ender i menneskers øyne som en skandale. Jesus blir korsfestet sammen med røvere og dør:


"Det var allerede omkring den sjette time. Da falt det et mørke over hele landet helt til den niende time, for solen ble formørket. Forhenget i tempelet revnet etter midten, og Jesus ropte med høy røst: "Far, i dine hender overgir jeg min ånd!". Da han hadde sagt det, utåndet han." - Lukas 23,46


Spor i Det gamle testamentet
Jesu død var en stor overraskelse for de aller fleste. Men fantes det noen spor i det gamle testamentet som peket frem mot dette? I 5. Mos 21,23 står det at "(...) den som blir hengt opp(på treet red.), er forbannet av Gud. Isak ble også nesten ofret av Abraham på Moria-berget, som er samme sted som hvor tempelet i Jerusalem stod. Abraham slapp å ofre sin, på det tidspunkt, eneste sønn(1. Mos 22). Tredje mosebok er på mange måter en instruksjonsbok til prestene. Her etableres det en offerkult, hvor dyr og mat blir ofret til Gud til soning for menneskenes synd. Dette fungerer også som et frempek mot den ultimate forsoningen som skulle skje ved Jesu død.


Det nye testamentet
I det nye testamentet ser vi Jesus bli presentert som Guds offerlam(Joh 1,29). I offerkulten i det gamle testamentet, ble et lam ofret for folkets synd på den store soningsdagen. Lik som lammenes blod renset for synd i GT, renser Jesu blod oss for vår synd når vi tror på Ham.


"Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, Hans sønn, renser oss for all synd." - 1. Johannesbrev 1,7(b)

Undrende er det hvordan Herrenes Herre og Kongenes Konge kom til vår jord. Ikke i slott, men i en stall, ikke i rikdom, men fattigdom. Ikke endte Han på en stor trone i et slott hvor han hersket over hele verden, men på et kors. Forbannet av Gud og av mennesker, i vårt sted. Dette er mysteriet; hvorfor ville Jesus, Guds sønn fra evighet av, dø for meg og deg? Hvorfor ville Han stå i vårt sted og ta Guds brennende vrede over synd? Fordi Han elsker sin Far, Gud. Fordi Han elsker oss.


"Gud viser sin kjærlighet til oss, ved at Kristus døde for oss, mens vi enda var syndere" - Romerne 5,8

"Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss."           - 1. Johannesbrev 3,16

"For Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelsen da Han kom under forbannelse for vår skyld. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre" - Galaterne 3,13


Frelse
Så har Gud altså strukket ut Sin hånd til oss, og kalt oss til omvendelse og tro på Ham. Jesus har betalt straffen, og gitt oss arverett med Ham. Fremfor en hellig Gud er det ingen av oss som stiller med noe fortrinn. Jeg er en kristen fordi jeg er ond, fortapt og trenger frelse. Gud stiller oss på valg; et enten, eller. Nettop derfor kan menigheter løfte opp korset, og pryde seg med et henrettelses- og torturredskap. Nettop derfor kan du, og jeg, bli forsonet med Gud gjennom Jesu død på korset.




Velkommen fra din himmelsal
til denne verdens tåredal
hvor man deg intet annet bød
enn stall og krybbe, kors og død!


Men, Jesus, hvordan går det til
at dog så få betenke vil
den store, store kjærlighet
som drog deg til vår jammer ned.


Å, drag oss ganske til deg hen,
du store, milde sjelevenn,
så vi i troen favner deg
og følger på din himmelvei!


- Hans Adolf Brorson